torsdag 3. april 2014

Tvilen

Hvorfor hører vi sjelden noen med muslimsk bakgrunn si: Jeg tror ikke på Gud! 

 
«Dette er skriften, tvilen har ingen plass», er de enkle, men mektige, ordene som starter koranen. Riktignok tilhører ordene kapittel to, suret Baqara– første kapittel er mer som et slags forord å regne, og i Kuenskapittel, som baqara betyr, er Gud trolig på sitt strengeste, og han slår ettertrykkelig fast: Tvilen har ingen plass!

Professor Bjørn Olav Utvik definerte på denne plassen 2. januar troen i en religion som «en beslutning om å forholde seg til noe som om det er sant». Men en tro er ikke sann, den er fortsatt en tro. Jeg husker at min far en gang spurte meg om å gi ham en bedre oversettelse av ordetbelieve, som i «I believe in God», enn tro, for det var for ham for svakt. Det ligger en langt større grad av aksept i believe enn tro. For far er Gud like sann som at 2+2=4. Men gudsbegrepet er – dessverre får jeg nesten legge til – ikke fullt så enkelt.

Så hva hvis tvilen likevel sniker seg inn? Eller det som verre er: at troen aldri har eksistert eller bare blir borte? Det er fort gjort, det. Menneskets evne til å snu og vende om på Guds ord gjennom historien for å tilfredsstille sine behov kan gi noen hver en følelse av å ha blitt lurt på veien. Tanken på antall guder og religioner som eksisterer her på jord, og menneskenes hengivenhet overfor hver eneste én av dem – ja, selv spagettiguden– er i seg selv nok til å få en stakkar til å spørre hva som gjør mingud så spesiell. Jesus døde for menneskeheten, kan presten fortelle og spørre: Hva gjorde egentlig Mohammed? Og selvsagt den mest åpenbare grunnen: de religiøse påbuds og forbuds små og store begrensninger på personlig frihet.

I islam blir menneskets ego og arroganse gjerne trukket frem som hindre for den «rette sti» – Siraat al-Mustaqim. Menneskets oppfatningsevne av Gud sammenlignes ofte med en flues evne til å begripe mennesket hvis nese den sitter på, og er ikke uten grunn kjent som «Den store jihad». I møtet med enkelte ikke-troende eller ateister og deres selvtilfredse overlegenhet, vil den troende iblant få styrket antagelsen om dette menneskelige egoet, men det åndelige hovmodet og arrogansen er vel så lett å kjenne igjen blant altfor mange av de troende.

Trolig har mennesker til enhver tid hatt og ikke hatt tro på en guddom. Noen er født i en tro og mister den på veien, andre har aldri hatt troen og finner den i livets løp, og atter andre forkaster den med de sterkeste ord. Dette gjelder selvfølgelig også blant de drøyt 200.000 som går under betegnelsen norske muslimer. Likevel hører vi sjelden en norskpakistaner, norsksomalier – ja i det hele tatt, en med bakgrunn fra muslimske land – si: jeg tror ikke på gud! Utenom en håndfull høylytte personligheter i mediene vil få innrømme så mye som at de noen gang har opplevd tvil. Hvorfor ikke?

Jeg tror det henger sammen med skammen som er knyttet til ordene «jeg tror ikke på Gud» og angsten for å bli frosset ut av fellesskapet man kommer fra. Det er et tabu som sjelden har vært utfordret blant norske muslimer, og bidrar til en usikkerhet på hvordan omgivelsene vil reagere. Omgivelser som tenderer til å tillegge deg en verdi først hvis du kaller deg muslim, og ikke for hvem du er.

I bakgrunnen lurer kanskje ideen om straffen for apostasi – frafall – som altfor mange muslimske lærde gjennom tidene har støttet, men få norskmuslimske tvilere frykter nok egentlig for sin fysiske sikkerhet. I stedet frykter de at bånd skal brytes til miljøer og tradisjoner de unektelig tilhører.

Summen blir uansett for mange liv i løgn og hykleri, uten å være tro med seg selv, sin familie og det samfunnet man er en del av. Det hemmer den gode debatten som blir basert på falske premisser når det så innlysende er mange som ser seg nødt til å seile under falskt flagg. Kanskje vet man ikke heller akkurat hvor man står, fordi det er krevende å være åpen og ærlig med seg selv når man også kjenner på frykt, ikke minst for Gud man er lært opp til å tro på. Og ja – slik har jeg det selv.

Ikke misforstå: jeg har intet mål eller ønske om at folk skal kaste vrak på sin tro – om det er med eller uten Gud. For «barnetro er viktig, ellers blir det trist», som Lillebjørn synger, og jeg misunner dem som har evnet å utelukke tvilen og funnet sin indre ro.

Det er dog noe kuriøst over fortellingen om muslimen i Norge som trengs å nyanseres. Åpent, ærlig og uten frykt.

På trykk i Klassekampen 03.04.14 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Haavar Simon Nilsen og undertegnede skriver om religion hver torsdag.

 
 

1 kommentar:

Marie Aalen sa...

Jeg har hørt det. En kjent norskpakistaner betrodde det til meg for 3 år siden: Jeg tror ikke egentlig på Gud. Men, la han til, hvis han skulle tilbake til Pakistan og gjøre noe en gang, burde ingen vite akkurat det.